Arne Hestenes (født 29. januar 1920, død 3. januar 1995) var en norsk journalist og forfatter. Han var knyttet til avisen Dagbladet i Oslo fra 1947, der han blant annet skrev intervjuer, petitkåserier og anmeldelser under signaturen Plut.
Arne Hestenes ble legendarisk for sin skarpe, elegante penn og sine mange intervjuer med filmstjerner og internasjonale kulturkjendiser, ikke minst fra Filmfestivalen i Cannes. |
Faximile fra Dagbladet
Intervjuet er gjengitt i sin helhet nedenfor |
Nå da Sissel Kyrkjebø omsider har dalt ned i skjul, burde vel sjansen være der for vår musikalske verdens-eminens, oboisten BrynjarHoff, med hans siste LP «A Little Light Music». Ganske upåaktet har den vært nedsnødd i alt dombjelle-engleriet førjuls-tider, men når en først har sagt godnatt til det grønne glitrende tre, skulle muligheter foreligge for at den norske menneskehet vil få ørene opp for den forfinede avstressende romantikk som Hoffs kresne sølvtoner formidler.
Hele denne omstendelige ingress har vi for øvrig, i trøstende hensikt, rent verbalt, forsøkt å dempe Hoffs indignasjon ned med. Det dreier seg om en anmeldelse i et herværende morgenblad, og som han betegner som så uforskammet, uintelligent og pøbelaktig at det etter hans snerrende oppfatning bare er i Norge at sånt kan skje. Men sies skal, at aldri i ens journalistiske fortid har en noensinne påtruffet et tekstilmessig mer, hyper-elegant raseri:
-Visst har jeg iført meg min paletot, grå med fløyelskrage, fra Dickens & Johns i London, men merk Dem: den er designet og sydd hos Christian Dior i Paris. Strømper og sko fra Madrid. Skjorten, og den er håndsydd og monogrammert, vær oppmerksom på det, stammer fra Lisboa. mitt gull Seiko-ur er fra Japan, slipset fra Michelson i London, det er skreddersydd der, mansjettknappene...
-Bevares. Det lyder som rene tvangsauksjonen.
-Jeg har tatt på meg bare utenlandske ting, som en slags demonstrasjon, i den hensikt å rispe av meg mitt raseri, min skuffelse, min irritasion over norsk smålighet. Over en kritikk som er en remse av faenskap, preget av mangel på kjærlighet til musikk og evne til å oppleve den. Hvordan man kan slippe til slik jappe-journalistikk, som avdekker en bakgrunn som er null, null og atter null.
*
- Men De som er kunstner på verdensnivå, som har spilt i Carnegie Hall og ellers verden rundt med de største dirigenter og for øvrig er neddynget med de mest smigrende tilbud fra topporkestre kloden over. Hvorfor sender De ikke kritikken tilbake med samme ord som en amerikansk musiker gjorde en gang: Jeg sitter nå på husets minste sted og leser Deres anmeldelse. Foreløpig holder jeg avisen i hånden.
-Dette er en light music-plate. Jeg har brukt år for å finne fram til melodiene og til å plukke ut de fineste musikerne, og selv om det dreier seg om musikk som er, kan jeg si lett ‘tilgjengelig’, er den ikke mindreverdig av den grunn. Snarere tvertimot, - på platen min finner du "Vinterbror" av Lillebjørn Nilsen, "Sommer i Palma" av Jan Wølner og "Blåklokkevikua" av Finn Ludt blant annet, - jeg tar avstand fra neglisjering av mennesker med romantisk legning, som tør oppfatte noe, føle noe.
Se nå bakover, til renessansen og barokken, hele veien finner du musikk for å behage menneskesinnet.
*
-Deres omstridte plate å anse som en slags reaksjon på ‘abstrakt musikk’, den ‘nye’ musikken for å si det slik som faktisk Bækkelund gikk inn for å gi Dem sansen for. Og et så komplisert verk forstår vi, som Finn Mortensens «Sonatine» annammet De senere med begeistring.
-Dette dreier seg ikke om noen ‘reaksjon’. Hva vi snakker om er et behov som foreligger hos meneskene for av og til å bli litt glade, - ha det godt en stund. Lengselen etter, kall det gjerne kjærlighetsmusikk, i musikerkretser bruker vi gjerne betegnelsen «knullemusikk». Jeg tør si det.
*
Jo, jo, - dette utrolig innfallsrike, ømskinnede, dynamisk oppbragte og sentimentalt vegeterende samfunnsmenneske med muljerende Orkdals-bakgrunn og to kirkeorgel-spillende foreldre, - tør det meste. Lyn kan flamme bak de sorte brilleglass, - år i orkestergraven med stirr ned på de sorte noter på hvitt papir har nødvendiggjort denne kledelige Onassis-optikk. Nå glimter den til igjen, uten stikkord, bare et abrupt innfall:
-Og det må jeg si. Jeg er dypt rystet over UDs kulturavdeling, over mangelen på kunstnerisk linje eller iakttagelse av konsekvenser, uten at jeg skal behøve å utdype det nærmere. I de siste år er det bare tre-fire artister som via UD har vært brukt i utlandet. Det vidner om en hårreisende mangel på kunnskaper og viden om andre norske kunstnere.
- Hvilke tre-fire artister?
- Selvfølgelig har det ingen hensikt å nevne dem her og nå. Det er ellers så mangt i dette landet hvor politikerne har skaffet oss så mye tristesse og bedriver et slikt formynderskap. Og det midt i miljøer som er preget av safrangul misunnelse og mezzo forte-mennesker, folk som i sine holdninger stadig er midt på treet. Og her hjemme nå, hvor polprisene går opp med 20 kroner pr. flaske, vil jeg anbefale pensjonistene å flytte sydover, leve der.
- Men De må da ikke være så vred, Hoff. Er det ikke 45 LP'er De har bak Dem, globale triumfer og nå, stor-engasjementer i vente? De har topp-forsikret Deres lepper, Deres munn og hender, - bare Marlene Dietrich betaler høyere forsikringspremie, da for sine ben. Men De sitter jo for det meste?
*
- Jeg skal si Dem en ting: Jeg hater oboen!
- Det har da ingen hørt en lyd om før? Tvertimot.
- Jeg hater oboen. Men det er den eneste måte jeg kan utrykke meg på. Det er sanger eg skulle ha vært. Faktisk er jeg sanger, en sommerens sanger. En Jussi Bjørling, det har jeg sagt så mange ganger i intervjuer at jeg må jo mene det. Det er den menneskelige stemme som gir meg de fineste opplevelsene.
Nå har jo livet stilt det slik for meg at om jeg vil uttrykke noe følelsesmessig så må det skje gjennom en gammel trestokk, og om man synes man har noe gi, så skal det presses ut gjennom et lite hull i den, like foran notebladet. Da er det vel ikke å rart at man misunner de store sangere som kan få blåst ut alt som rører seg i dem. Ja, gjerne få skrike det ut mot publikum. Kjærligheten, medfølelsen, depresjonen, melankolien. Jeg er et seriøst menneske.
*
Ikke er det lange samværet en trenger for å innse riktigheten av hans utsagn, - denne oppfarende dypsindiker, nitide romantiker, hvis livsdrift det er musikalsk å kunne glede mennesker, en kunstner preget av en steil sårbarhet og en enorm vilje til innlevelse. Men så har vel Norge sivilisert ham vekk fra fordums fryd, - ikke kan han ta på seg jogge-dress og drikke med lasaroner, uten å bli sjikanert. Snart er det ikkje menneskegleder igjen i landet, med Eisbein, øl og dram, borte alt.
Men hvilke stimulerende og krevende år i et spennende liv, - kunne han ikke hver eneste rolle utenat de årene han satt i orkestergraven i Operaen, startende som 17-åring, og tragediene skinte foran ham, høyt oppe på scenen? Og nærer han ikke stadig drømmen i seg om å være Othello, selv om paletot'en er aldri så mye av cashmere?
- Vel, smiler han stillferdig, - tross alt er vel det viktigste i livet å sette spor etter seg, og - tilføyer han mystisk - av både høyre og venstre fot.
Omhyggelig ligger sporene etter ham i ny-snøen etterpå, - utenfor Grand. Hvor vil de føre hen i det nye året: til Mogens Thorsensgate 9, til Carnegie Hall, til operaen i Sydney?
Så flott den sitter i ryggen, paletot'en.
(Originalteksten er scannet med OCR verktøy og automatisk konvertert til tekst; seeo)
-Visst har jeg iført meg min paletot, grå med fløyelskrage, fra Dickens & Johns i London, men merk Dem: den er designet og sydd hos Christian Dior i Paris. Strømper og sko fra Madrid. Skjorten, og den er håndsydd og monogrammert, vær oppmerksom på det, stammer fra Lisboa. mitt gull Seiko-ur er fra Japan, slipset fra Michelson i London, det er skreddersydd der, mansjettknappene...
-Bevares. Det lyder som rene tvangsauksjonen.
-Jeg har tatt på meg bare utenlandske ting, som en slags demonstrasjon, i den hensikt å rispe av meg mitt raseri, min skuffelse, min irritasion over norsk smålighet. Over en kritikk som er en remse av faenskap, preget av mangel på kjærlighet til musikk og evne til å oppleve den. Hvordan man kan slippe til slik jappe-journalistikk, som avdekker en bakgrunn som er null, null og atter null.
*
- Men De som er kunstner på verdensnivå, som har spilt i Carnegie Hall og ellers verden rundt med de største dirigenter og for øvrig er neddynget med de mest smigrende tilbud fra topporkestre kloden over. Hvorfor sender De ikke kritikken tilbake med samme ord som en amerikansk musiker gjorde en gang: Jeg sitter nå på husets minste sted og leser Deres anmeldelse. Foreløpig holder jeg avisen i hånden.
-Dette er en light music-plate. Jeg har brukt år for å finne fram til melodiene og til å plukke ut de fineste musikerne, og selv om det dreier seg om musikk som er, kan jeg si lett ‘tilgjengelig’, er den ikke mindreverdig av den grunn. Snarere tvertimot, - på platen min finner du "Vinterbror" av Lillebjørn Nilsen, "Sommer i Palma" av Jan Wølner og "Blåklokkevikua" av Finn Ludt blant annet, - jeg tar avstand fra neglisjering av mennesker med romantisk legning, som tør oppfatte noe, føle noe.
Se nå bakover, til renessansen og barokken, hele veien finner du musikk for å behage menneskesinnet.
*
-Deres omstridte plate å anse som en slags reaksjon på ‘abstrakt musikk’, den ‘nye’ musikken for å si det slik som faktisk Bækkelund gikk inn for å gi Dem sansen for. Og et så komplisert verk forstår vi, som Finn Mortensens «Sonatine» annammet De senere med begeistring.
-Dette dreier seg ikke om noen ‘reaksjon’. Hva vi snakker om er et behov som foreligger hos meneskene for av og til å bli litt glade, - ha det godt en stund. Lengselen etter, kall det gjerne kjærlighetsmusikk, i musikerkretser bruker vi gjerne betegnelsen «knullemusikk». Jeg tør si det.
*
Jo, jo, - dette utrolig innfallsrike, ømskinnede, dynamisk oppbragte og sentimentalt vegeterende samfunnsmenneske med muljerende Orkdals-bakgrunn og to kirkeorgel-spillende foreldre, - tør det meste. Lyn kan flamme bak de sorte brilleglass, - år i orkestergraven med stirr ned på de sorte noter på hvitt papir har nødvendiggjort denne kledelige Onassis-optikk. Nå glimter den til igjen, uten stikkord, bare et abrupt innfall:
-Og det må jeg si. Jeg er dypt rystet over UDs kulturavdeling, over mangelen på kunstnerisk linje eller iakttagelse av konsekvenser, uten at jeg skal behøve å utdype det nærmere. I de siste år er det bare tre-fire artister som via UD har vært brukt i utlandet. Det vidner om en hårreisende mangel på kunnskaper og viden om andre norske kunstnere.
- Hvilke tre-fire artister?
- Selvfølgelig har det ingen hensikt å nevne dem her og nå. Det er ellers så mangt i dette landet hvor politikerne har skaffet oss så mye tristesse og bedriver et slikt formynderskap. Og det midt i miljøer som er preget av safrangul misunnelse og mezzo forte-mennesker, folk som i sine holdninger stadig er midt på treet. Og her hjemme nå, hvor polprisene går opp med 20 kroner pr. flaske, vil jeg anbefale pensjonistene å flytte sydover, leve der.
- Men De må da ikke være så vred, Hoff. Er det ikke 45 LP'er De har bak Dem, globale triumfer og nå, stor-engasjementer i vente? De har topp-forsikret Deres lepper, Deres munn og hender, - bare Marlene Dietrich betaler høyere forsikringspremie, da for sine ben. Men De sitter jo for det meste?
*
- Jeg skal si Dem en ting: Jeg hater oboen!
- Det har da ingen hørt en lyd om før? Tvertimot.
- Jeg hater oboen. Men det er den eneste måte jeg kan utrykke meg på. Det er sanger eg skulle ha vært. Faktisk er jeg sanger, en sommerens sanger. En Jussi Bjørling, det har jeg sagt så mange ganger i intervjuer at jeg må jo mene det. Det er den menneskelige stemme som gir meg de fineste opplevelsene.
Nå har jo livet stilt det slik for meg at om jeg vil uttrykke noe følelsesmessig så må det skje gjennom en gammel trestokk, og om man synes man har noe gi, så skal det presses ut gjennom et lite hull i den, like foran notebladet. Da er det vel ikke å rart at man misunner de store sangere som kan få blåst ut alt som rører seg i dem. Ja, gjerne få skrike det ut mot publikum. Kjærligheten, medfølelsen, depresjonen, melankolien. Jeg er et seriøst menneske.
*
Ikke er det lange samværet en trenger for å innse riktigheten av hans utsagn, - denne oppfarende dypsindiker, nitide romantiker, hvis livsdrift det er musikalsk å kunne glede mennesker, en kunstner preget av en steil sårbarhet og en enorm vilje til innlevelse. Men så har vel Norge sivilisert ham vekk fra fordums fryd, - ikke kan han ta på seg jogge-dress og drikke med lasaroner, uten å bli sjikanert. Snart er det ikkje menneskegleder igjen i landet, med Eisbein, øl og dram, borte alt.
Men hvilke stimulerende og krevende år i et spennende liv, - kunne han ikke hver eneste rolle utenat de årene han satt i orkestergraven i Operaen, startende som 17-åring, og tragediene skinte foran ham, høyt oppe på scenen? Og nærer han ikke stadig drømmen i seg om å være Othello, selv om paletot'en er aldri så mye av cashmere?
- Vel, smiler han stillferdig, - tross alt er vel det viktigste i livet å sette spor etter seg, og - tilføyer han mystisk - av både høyre og venstre fot.
Omhyggelig ligger sporene etter ham i ny-snøen etterpå, - utenfor Grand. Hvor vil de føre hen i det nye året: til Mogens Thorsensgate 9, til Carnegie Hall, til operaen i Sydney?
Så flott den sitter i ryggen, paletot'en.
(Originalteksten er scannet med OCR verktøy og automatisk konvertert til tekst; seeo)
|
Please use the 'oversett' (translate) button to get an automated translation to a number of other languages. Please be advised that the translation is generated from an automated tool. which may not always result in a desired output. |
